Velkommen til bloggen min

Hyggelig at du kikker innom.
Denne bloggen ble startet i april 2010 etter kjøp av vår første islandshund Draumur, og blir til mens jeg går.
Den handler mye om våre hunder, og det vil jo selvsagt handle om hverdagens gleder og bekymringer.
Velbekomme!!
Ellen

mandag 26. april 2010

Tidstjuven

Tidstjuven er litt av en røver.

Sniker seg inn i livet mitt, og stjeler mye av tiden min.

Det er liksom plutselig der, tar over helt kontrollen,

mens jeg helt bevisstløs lar den herje fritt.

Både gjennom Tv`n, data`n, unødvendige møter, venting, og nettopp gjennom bloggingen

sniker den seg inn og okkuperer tiden jeg burde brukt på andre ting.

Hvilke andre ting tenker jeg.


Tja, husarbeid, klesvask, matlaging og slike ting.


Tidstyven er ganske hyggelig noen ganger da...
Kanskje om jeg gjorde flere ting på samme tid.

Blir det dobbelt tidstyv om jeg både blogger og ser på tv samtidig, eller blir det halvparten?


Hmm, mye å forholde seg til i denne verden med tidstyver som ligger på lur nesten samme hvor jeg er.

Stadig må jeg vurdere hva jeg skal bruke tiden min til.

Noen ganger er tidstyven min største fiende, og noen ganger min beste venn.


Vi må bare finne ut hvordan vi skal fordele tiden oss imellom, tidstyven og jeg,

så skal vi nok få til en god fordeling mellom oss.

Først må jeg bare finne han og få gjort en avtale.




lørdag 24. april 2010

Danseskoleball

Stolt og klar for å vise hele verden hva man kan.

Har terpet og trent lenge.
Noe er litt vanskelig, men etterhvert har vi fått både armer og bein til å gjøre de bevegelsene vi så endelig vil få til.

Ser opp mot de eldste danserne med stjerner i blikket, tenk når man blir så flink...

Jeg føler meg kjempeflink, der jeg gjør en av våre fine piruetter med skjørtet i stor bue rundt meg.

Det er akkurat som om jeg flyr over parketten.
Har forresten fått nytt rosa skjørt i dag også.

Der, der ser jeg at noen ser bare på meg.
Tar en ekstra sving rundt så de skal se hvor flink jeg er...

Oj.... nå må jeg rekke å nå igjen de andre.
Glemte helt dansen og musikken, der jeg var i min egne lille stjerneverden.

Må kikke litt bort på treneren, så jeg kommer meg inn igjen i trinnene.
Bestevennina mi danser også, og vi er nesten helt like i dag.

Snart stilner musikken, og vi har fått vist alt vi har lært.
Nå skal vi bare stille oss i rekke og neie pent.
Hvor var det jeg skulle stå igjen? Jo der, der er det en plass ledig.
Jeg sniker meg inn i rekka, og neier det fineste jeg kan.

Endelig har alle sett hvor flink jeg er til å danse,
der på parketten, med blikket mot stjernene.

torsdag 22. april 2010

Små skritt er en gave.


Noen går gjennom livet med store skritt, mens andre tar små, små museskritt.
Noen trenger ikke trene, alt kommer liksom bare av seg selv.
Bare det å spasere gjennom livet uten å måtte se hverken til høyre eller venstre kan være en gave.

Andre må jobbe og kjempe for å oppnå de små, små skritt.
For noen er de små stegene de viktigste, de som virkelig betyr noe.
De små stegene må være der for at man skal kunne klare å ta det neste lille steget.
Selv om de små museskrittene krever jobbing, slit og mange tårer.

Når livet trenger de små museskritt for å komme seg framover,
er det også de som lager de store begivenhetene.
Et lite smil, eller kanskje bare det å kunne feste ett blikk.
Da kan man feire de store fester, og kjenne på at alt slit var verdt hver en lille tåre.

Går man gjennom livet med små små skritt, får man med seg de små små ting.
Ingenting blir for lite, når så mye i livet er for stort.

Det å sammen kunne gjennomføre de små, små skritt, og være klar for å ta fatt på det neste,
er kanskje den største gave man kan få i livet.

Gå derfor ikke med for lange skritt. Ta deg god tid og ta noen museskritt en gang iblandt.
Går man for fort kan man miste mange små gaver på vegen,


God tur.






Det å være seg seg selv.

Noen ganger i livet, føles det ikke godt nok å bare være seg selv.
Ønsker så veldig å strekke til, og kunne gi alle rundt meg alt de trenger og ønsker.

Men noen ganger strekker det bare ikke til.
Kjenner at jeg liksom ikke har nok å gi til dem rundt deg.

Det er så mange krav og forventninger fra alle kanter, at man ikke lenger har tid til å være, eller utvikle seg selv. Og til slutt er jeg redd for å ikke å ha nok å ta av, for å kunne gi videre til andre.

Er redd for å komme til det punktet i livet hvor man kjenner at forventningene til hvem og hva du bør være, og hvem du ønsker å være ikke kan forenes.
Man prøver da å tilfredsstille hverdagens krav, helt til man kanskje kan mister seg selv.
Og hva blir man da?

Når ble man bare til en som er laget av andres ønsker og behov?

Tankene stritter, følelsene blir et stort kaos, og hele kroppen sier:" JEG VIL IKKE MER!"

Vil ikke mer nei, men blir du spurt?
Nei, forventningene bare vokser, verden forstår ikke at du bare trenger litt tid til å være deg selv.

Verden går bare videre den, mens jeg kjemper min lille indre kamp for å få til begge deler.
Man skal rekke alt, hjelpe til med alt, mestre alt, og få til alt.

Ingen kan se den indre lille kampen, den er jo bare min.
Drømmen er å kunne være bare meg selv.
Hva det vil si er jeg ikke helt sikker på, siden det er så lenge siden jeg har hilst på meg selv.

Men det jeg ofte føler, er at det ikke er godt nok å bare være meg selv.
Men først må jeg jo finne ut hvem jeg egentlig er, og det har jeg jo ikke tid til, så jeg får henge på videre å se hva jeg finner undervegs.

Men, det må nok bli en annen dag, en dag jeg har overskudd til å finne ut hvem jeg egentlig er.

onsdag 21. april 2010

Nordmenn tiner

Nå er våren her, og vi ser så vidt varmegrader på gradestokken.

Nå har vi nordmenn sittet inne og blåfyret i ovnen i hele vinter.
Vi kan legge ned fyringshånda og strekke en krummet rygg som har sittet med rumpa godt nede i godstolen i flere måneder.
Vi løfter hodene våre og kikker ut. Der ser vi hvordan snøen avduker fjorårets ugjorte arbeid.

Dagenes utvidede lys og varme gjør at de kaldfrosne skrottene føler at en frisk spire begynner å vokse, langt der inne.
Etter noen dager med opptining, merker vi energien sprer seg og vi får lyst ut. Ut for å strekke kroppen, bevege seg og gjennomføre alle de planene vi ikke fikk gjort i fjor.

Hagemøblene er på plass omtrent før snøen har gått fra verandaen, grillen kommer frem, og nå skal de store prosjektene realiseres.

Det er akkurat som om Norge våkner til liv, i år igjen.
Og jammen har naboen lagt på seg siden sist også, ja det var vel i september det....

Vi må vi forte oss å komme i gang med utesesongen, før myggen kommer, før sommerferien setter inn, og før høstvindene blåser over alt vi ikke rakk å gjøre i år heller.
Og ikke minst før arbeidslysten slukner ved vinterens inntog.

Nei nå må vi glede oss over spiren som ligger langt der inne og bare vente til å få blomstre i lys, varme og glede over å være til.

Ha en flott vår alle sammen

tirsdag 20. april 2010

Årstidene

ÅRSTIDENE:

Året har mange forskjellige drakter. Hver med sine utfordringer og muligheter. Noen ganger glemmer vi det helt spesielle med årstidenes særegenheter, og ser ikke den fantastiske energien og fargene som årstidene gir oss.

Men, ved å sette sammen årstidene i et lite knippe bilder håper jeg at de i seg selv kan vise hvor heldige vi er.


























Våren med issmelting og vann som samles i bekker.
Bekkens klukking og sildring
gjør jobben men å rense opp etter vinterens dvale.
Vann gir liv til alt som gror, snart vil solen varme
og sammen med vannet gi liv til en kald jord.















Ikke lenge etter snøsmeltingen bryter
hestehoven gjennom en kaldfrossen bakke .
Tvinger seg mot vårsolen som så vidt har
begynt å varme.

















Snart ser vi blåveisen.
I en bakke full av blader fra i fjor
pynter blåveisen opp med sine fantastiske farger
i små, blå buketter spredt utover i
vårsolens varme.



















Så går det hånd i hånd.
Sommerens blomster overtar for hverandres utstråling
hvor hver og en roper " Se på meg",
der de står i sin fulle flor
og roper på oppmerksomhet fra deg og meg.

























Så kommer midtsommer
og blomstene stråler om kapp.

Grøftekanter og upløyde jorder
er fulle av naturens blomster
som gir farger til sommeren
og varme til alle hjerter.

























Tistelen står der og blomstrer alt den
kan, på sin egen stikkende måte.

Ikke den mest populære, men fantastisk
vakker og stolt der den står i sin vakreste
sommerskrud.



















Snart kjølner sommersolen og
bladene gulner.
Høsten har tatt sitt faste grep i et
gedigent fargebad.
Hva er vel mer vakkert enn
høstens farger badet i en lav høstsol?




















Naturen viser seg i sin flotteste prakt,
og gir oss den siste varme hilsen
før vinteren og kulda setter inn.

Rammet inn i himmelens regnbue
setter den punktum
for høsten for denne gang.




















Vinteren kommer og legger sitt kalde teppe over jorden.
Alt er gjemt under et teppe med snø,
og ingen vet hva det skjuler.
Alle fargene, all varmen og livet blir lagt i dvale,
nå er det kulda som rår.


Men vinteren utstråler styrke og makt,
den kan gjemme alt fra i fjor.



















Snøen og kulda stråler i vintersolen,
mens vi går i vintersko som knirker i snøen.


Vintersolen gir oss et fyrverkeri
av gnister over vintersnøen.

Selv uten varme leverer den
gløden og forventningene om en ny vår.


Slik går årene rundt og rundt
og gir av sin skrud.
Vi kan leve i en verden av
sol, farger, håp og forventninger.


Hva mer kan man vel vente seg,
om man bare ser etter?

mandag 19. april 2010

Dans

http://www.nerodans.com/index.php?id=79 ( her kan du se dem)


Dans har vært en del av livene våre i flere år nå. Min yngste begynte å danse så smått ved 9 års alderen. Freestyle var det den gangen. Så ble det HIP HOP og snart sportsdans. Det gikk ikke lenge før det var både ballett, moderne, sportsdans og HIP HOP. Som 16 åring flyttet hun for å kunne utvikle dansen til noe mer. Hun trener og trener og trener. Har nesten ikke tid til å komme hjem, men gjør det hun elsker over alt her i verden. I oktober fikk hun seg ny partner/samboer, og allerede har de kommet seg inn på Norges landslag i sportsdans.


Når jeg skriver det slik må jeg si at tiden har gått utrolig fort. Det har vært mange dugnadstimer, mye kjøring og ikke minst er en kostbar hobby/idrett. Men nå er hun der hun skal være akkurat nå, og nyter livet i det fulle. Hun er nok mye sliten, og jobber seg gjennom skolen, men vil virkelig noe med det hun jobber for. Og jeg er sikker på at hun får til alt hun vil.



Det er rart å være på sidelinjen i livet til barna sine, men plutselig er det også naturlig.


De har jo blitt akkurat som jeg har villet hele vegen, fått flinke jenter som står på egne bein, har egne meninger og sloss for det de vil oppnå i livet.

torsdag 15. april 2010

Gammel`n og tjukken





Vi har også to katter i hus. Den ene( gammel`n bakerst på 6 år) bare kom hit og bestemte seg for at han skulle bo her. Vi kastet han ut, men vi fant han stadig inni i huset på forskjellige steder. Til slutt ga vi opp, og lot han få bo.

Gammel`n er musejegeren vår, som holder hus og uthus rene for mus. Han er gjerne ute om natten på jakt, men vil helst ligge på fanget og kose hele ettermiddagen. Ellers er plassen hans på et teppe oppå langbordet på stua. Der kan en katt sove, drømme, og samtidig følge med alt som skjer med et halvt øye.

Ikke lenge etter kom eldstemann hjem med en søt liten kattunge( nå 4 år)

Det er bare det at kattunger er ikke små og søte lenge. ( Pus, Tjukken, eller Knirken) er nå over 6 kg, og lever livest glade dager.

Tjukken er ikke noen stor musejeger. Hvorfor skal man slite seg ut på det, når matfatet står klart inne??
Det som er utfordringen er at katter ikke kan dresseres.
Tjukken åpner dører, vil helst dele puta med matmor, ligger helst på pute i sofaen, kan spise hele tiden, og er ellers en livsnyter..

Draumur

Vi har nå bestemt oss for at tiden er inne for å oppfylle en av våre drømmer, nemlig det å skaffe oss en hund. Drømmen har vært der lenge, men vi synes ikke det er riktig å skaffe oss hund og samtidig jobbe 8-9 timer pr. dag.

Valget falt på Islandshund, en bestemt liten kar med nydelig utseende. Vi er jo spent, siden vi ikke har møtt den lille karen ennå. Han kommer til oss den 14 mai, hvor vi er heldig å få bli med på et Islandshundtreff. Det skal bli godt å bli litt kjent med rase og hund før vi reiser hjem med vårt nye familiemedlem. Blir en spennende tid.


Dette er nesten som et kort svangerskap dette her. Vi venter, mens det stadig skjer nye anskaffelser i heimen. Nå har vi bilbur, bånd, leker, osv.osv. Alle gjør noen små innkjøp, mens vi venter. Fortsetter dette blir Draumur en velutstyrt hund innen han flytter inn midt i mai.

Men dette er jo også en måte å glede oss på.