Dansehelg

I helga har jeg hatt velsejenta mi hjemme et helt døgn.. Ikke mye det tenker kanskje du. Men for oss er det myyyye. Selvsagt var det pga. en konkurranse, men her tar vi til takke med det vi får, og koser oss fort og intens.

"Veslejenta" mi har blitt 18 år, og ofrer alt for dansen. Dans på skolen ( 3 året på videregående , selvsagt med dans) og dans på kvelden,dans i helgen, og dans i ferien.

Men,men jeg ser at det er det som skal til for å nå opp, og får bare godta at jenta mi ikke har tid til å besøke oss "gamlingene" her hjemme mer enn et skjeldent døgn en skjelden gang..

Mette og Kristoffer danser nå på landslaget, og satser full tid på dansekarrieren etter skoleårets slutt.

Et tøft valg, en hard veg, men en riktig veg for de som ønsker å nå toppen.

I helga var det norgescup her på Lillehammer, og de endte som nummer 3 i standard og 4 i latin. Bare det å være nummer 3 og 4 i Norge, når man er helt i starten av sin karriere er jo helt strålende...

Om noen har lyst til å se litt flott dans, legger jeg inn noen linker fra videoer jeg tok av dem i helga.

http://www.youtube.com/watch?v=PTCZc4Ct0Fs

http://www.youtube.com/watch?v=hazdmaOd1uU

http://www.youtube.com/watch?v=-mUIWcT3Irk

http://www.youtube.com/watch?v=BGqQwR-juLM

En liten kikk for de som vil :-)

Kos dere med god dans......

Å velge den rette men ikke enkleste veg

Etter ei flott helg i Oslo på ny dansekonkurranse sitter jeg igjen med mange tanker.

Min yngste datter satser sammen med kjæresten, og VIL bli best.

For å bli best må man stå på nesten over evne.

Med ca. 35 timer med trening hver uke( både på skolen og sportsdanstrening) koster det.

Mange har forventninger, både trenere og ikke minst dem selv.

Trening, trening og atter trening. Konkurranser i helger, treningsleire i helger, jobbe som trenere for å få litt inntekt, jobbe litt ekstra, trene, trene og trene.

Inn på landslaget, flere krav, større forventninger.

Skal bli best, og skritt for skritt kryper de oppover på rankingen.
Føler at det ikke går fort nok, vil så veldig mye, og skuffa når det ikke går fort nok.

Kroppen er gjennomsliten, og har ikke det overskuddet som trengs akkurat nå.

Men kravene er der, og jobber derfor videre, trener, trener, trener, oppturer og nedturer.

Se på video av seg selv, plukke det fra hverandre, hva gjøres ikke godt nok.

Terpe, terpe, terpe.

Skolefag, dansing og dansing. Får nye innspill, større krav, og jobber videre.

Vil så veldig, SKAL få det til !

En ting som er sikkert, veien mot toppen er lang og hard.

Men for disse er det den rette veg, dette vil de...!

Jammen er de tøffe som orker dette presset, og "ofrer" mye for å komme seg mot toppen.

Noen ganger har jeg lyst til å skrike STOPP og ta henne med hjem,

putte henne under dyna, og kreve at hun slapper av.

Kreve at hun koser seg med god mat, ser på tv, går ut med venner og slapper av.

Men nei da, dette er deres veg, tøff, beinhard og krevende.

Jammen er de flotte ungdommer som jobber mot et mål de har langt der fremme, og gjør det som må til, koste hva det koste vil:

Jeg beundrer dere, og håper dere virkelig oppnår drømmen deres !!!

Dans

http://www.nerodans.com/index.php?id=79 ( her kan du se dem)


Dans har vært en del av livene våre i flere år nå. Min yngste begynte å danse så smått ved 9 års alderen. Freestyle var det den gangen. Så ble det HIP HOP og snart sportsdans. Det gikk ikke lenge før det var både ballett, moderne, sportsdans og HIP HOP. Som 16 åring flyttet hun for å kunne utvikle dansen til noe mer. Hun trener og trener og trener. Har nesten ikke tid til å komme hjem, men gjør det hun elsker over alt her i verden. I oktober fikk hun seg ny partner/samboer, og allerede har de kommet seg inn på Norges landslag i sportsdans.


Når jeg skriver det slik må jeg si at tiden har gått utrolig fort. Det har vært mange dugnadstimer, mye kjøring og ikke minst er en kostbar hobby/idrett. Men nå er hun der hun skal være akkurat nå, og nyter livet i det fulle. Hun er nok mye sliten, og jobber seg gjennom skolen, men vil virkelig noe med det hun jobber for. Og jeg er sikker på at hun får til alt hun vil.



Det er rart å være på sidelinjen i livet til barna sine, men plutselig er det også naturlig.


De har jo blitt akkurat som jeg har villet hele vegen, fått flinke jenter som står på egne bein, har egne meninger og sloss for det de vil oppnå i livet.