Therron startet sitt første agilityløp i januar, og har jammen klart å bli klasse 3 hund i hopp, og mangler bare ett napp i agility også (må bare lære seg felt på bru først).
Imponert over liten gutt på to år som gjør det så fantastisk bra.. og Snorri da, som har fått championatet i hopp, og mangler ett i agility så har han championatet i agility også.. fy pokker for noen hunder jeg har.
Og Odin da, som viser meg farten sin igjen, at han kan kose seg på konkurransebanen og ikke bare måtte passe på de andre store hannhundene. Fortsatt vises det bare på små konkurranser med færre hunder, men det kommer....... Odin lider faktisk litt under at han er 1 sekund treigere enn Snorri, derfor har det ikke hjulpet hvor flotte løp han går om Snorri går feilfritt. .... Men Odin er i siget... og jeg heier på Odin, vi jobber mot championatet vi også, bare vent....
Så er det hva dette er og betyr for meg??
Jo agility er for meg helse. Helse for å kunne gå på jobb, rett og slett den gode sirkel. Bikkjene gjør at jeg må opp om morran, samme hvordan kroppen er, samme hvordan været er, fordi de har fortjent det....
Når man først har gått 2 km. så er jo kroppen såpass i farta at man faktisk kan komme seg på jobb også..
Agility, jo det er utfordringer. Det å kunne trene på ettermiddagene, ha noe å jobbe mot, noe å strekke seg etter. Jeg tror ikke jeg hadde klart å bare trene, sette seg nye mål uten å kunne måle det opp mot noe.. og i agility blir jo det konkurranse.
Hvor er vi nå, hva mestrer vi sammen, og hva må vi øve mer på.. DET er agility for meg.
Men for å ha inspirasjon så må det jo også gå fremover. Skape ny utvikling, ha nye ting å trene på. Heldigvis har det gått stadig fremover med både meg og gutta, sakte men sikkert har vi skaffet oss ny kunnskap og læring, ny mestring og nye utfordringer har dukket opp. Kanskje den største er Odin sin veg "tilbake" til farten på banen, finne igjen gleden han har på trening og klare å overføre det til konkurranse. Det er liksom ikke så farlig om han river eller disker, om bare iveren og farten er der. Blir rett og slett stolt av hvordan han jobber seg gjennom det som har vært skummelt. Det har vært en reise det å ikke bare være ute etter feilfrie løp og napp, men klare å se de andre viktige målene for oss.
Det har kanskje også gjort at resultatene har kommet. selvsagt er det supermorsomt at nappene, certene og ikke minst championatet nærmer seg. Men for meg er et løp med god flyt mye viktigere enn noe annet. Der jeg fikk til den gode løsningen, så den gode linja... ja,ja, så gikk de kanskje rett i fella etterpå.. men vi fikk til.... Resulater er kjempemorsomt, men treningen og vegen dit så mye viktigere.. For jeg trenger konkurransene for å ha gode treninger i mellom "sjekkpunktene".
På konkurransehelgene er det like viktig å reise med og heie på gode klubbvenner, og andre agilityvenner.
Det jeg ikke liker så godt ved å konkurrere er at når man begynner å mestre, får resultater, er det andre som ser skrått på deg, misunnelse og snakk begynner. Det kunne jeg godt sluppet. Men det kan man kanskje ikke?, kan man ikke unne hverandre fremgang og mestring?
Jeg føler jeg har stor glede av at de andre i klubben får sine gode resultater. Alle har jobbet godt, slitt med sine utfordringer og mestrer de store og små utfordringene de har på banen. Noen får resultater fort, mens andre må slite i lenger tid.
Agilitymiljøet i Norge er også delt, på mange måter og sikkert med mange grunner. Men dette er den delen av agility jeg liker minst... Jeg vil kunne være sammen med hyggelige mennesker på tvers av deres interne konflikter, heie, snakke med og dele gode agilityøyeblikk. Så bare så dere vet det, det har jeg tenkt å fortsette med. Deres konflikter er IKKE mine og ikke våres.
Odin har lært meg at det å jobbe over tid og ikke gi opp, det gir resultater. Ja ikke gjennom cert og store resultater, men gjennom fart, glede og "nesten" de gode resultatene. Certet han ga oss på Grorud var helt fantastisk, 3 år med å trua, det var det som skulle til for at vi fikk "seieren". Ikke ofte jeg tar til tårene, men dette var stort... tror faktisk dette var det største øyeblikket av dem alle.
Nå skal vi snart på treningshelg, ny lærdom.. Denne gang bare Therron. Lillegutt som er på full fart inn i agilityverden. En liten og ung hund som imponerer meg stort i arbeidsglede, arbeidsvilje og lojalitet.. Der er det nok handleren som kommer til å sette begrensningene er jeg redd for. Men jeg er med på reisen, så godt jeg kan, så får vi se hvor vi ender..
Jeg og gutta har forhåpentlig mange gode år igjen på banen, ja slikt sett føler jeg at jeg så vidt har begynt..
Håper dere vil være med å dele denne gleden med oss, for vi er med så lenge dette er morsomt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar